Borgarting lagmannsrett felte den 30. mars en kjennelse som reiser tvil om lyd- og billedopptakene fra den kommende rettsaken mot Anders Behring Breivik kan bevares for ettertiden. Manglende arkivering av dokumentasjon fra rettsaken vil etter mitt syn være et beklagelig inngrep i framtidens historikeres mulighet til å gå inn i materialet med et nytt forskningsperspektiv. Dette skriver leder i Norsk Pressehistorisk Forening, Rune Ottosen (bildet).

Bakgrunnen er at Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening  på vegne  av alle norske medier søkte om tillatelse til opptak og fotografering under hovedforhandlingene som starter 16. april. Videre søkte Domstolsadministrasjonen om tillatelse til at disse opptakene skulle bevares for ettertid i en passende arkivinstitusjon. Oslo tingrett bestemte 9. mars at enkelte deler av forhandlingene kunne kringkastes og Domstolsadministrasjonen ble gitt tillatelse til arkivering av alle opptak i Riksarkivet.

Det er vanligvis ikke  tillatt å kringkaste fra norske rettssaker. Oslo tingretts kjennelse kan leses som en konsesjon til medienes argumenter om at sakens historiske og alvorlige karakter tilsier at  opptakene delvis kan gjøres tilgjengelig for allmennheten i samtid, og sikres i sin helhet som dokumentasjon for ettertiden. Her er det naturlig å vise til Treholt-saken der retten selv bestemte at det  skulle gjøres lydopptak for å sikre den historiske dokumentasjonen for ettertiden.

Det er tankevekkende at det fortsatt pågår en rettstvist om medienes tilgang til disse lydbåndopptakene. En samlet norsk presse ønsker innsyn for å gjøre en selvstendige vurdering av avslaget i Gjenopptakelseskommisjonen. Saken har vært gjennom tre instanser. Høyesteretts ankeutvalg  opphevet lagmannsrettens  avgjørelse om å nekte innsyn. Fortsatt er det endelige utfallet av saken uviss, men hadde det ikke eksistert opptak hadde det ikke vært en sak.

I sitt vurdering av muligheten for bevaring av film og lydopptak fra rettssaken mot Behring Breivik viser nå lagmannsretten til Orderudsaken der en søknad om å radiokringkaste rettssaken ble avvist. Avslaget den gang gjaldt ønske om direkte overføring i radio og har etter mitt syn ikke tilsvarende betydning som Treholtsaken når det gjelder viktigheten av å bevare dokumentasjon av saken for ettertidens forskning.

Den rettslige bakgrunnen for lagmannsrettens avslag er at to av vitnene har anket Oslo tingretts beslutning om å overføre opptak til Riksarkivet. I anken har de to vitnene lagt vekt på at tingretten ikke har vurdert om lyd- og billedopptak skal betraktes som en del av straffesakens dokumenter og dermed være tilgjengelig for innsyn etter straffeprosesslovens § 28. De to vitnene mener at dette åpner for at mediene på kort sikt kan påberope seg innsyn og publisere deler av vitneavhør som de mener beskyttes av Den europeiske menneskerettskonvensjonens bestemmelse om personvern, rett til privatliv og familieliv.

Det er all grunn til å ta på alvor vitner som sier de er redd for at de ikke kan uttale seg fritt i retten av frykt for medienes gjengivelse av deres vitnemål. Men i denne saken vil det være et voldsomt medieoppbud fra hele verden. Alle vitner må forvente at de blir sitert i rettsreferater. Dette kan de uansett ikke kontrollere. Alle risikerer å bli utsatt for feilsitering eller spekulativ gjengivelse fra en reporter som ikke har samme etiske nivå vi forventer av norske journalister. Da burde det også for vitnene være betryggende å vite at seriøse forskere i ettertid kan plassere deres vitnemål i en faglig betryggende kontekst.

Skal hensynet til enkeltvitners ønsker skal veie tyngre enn betydningen av å ha en komplett dokumentasjon som kan vurderes med ettertidens kritiske forskerblikk? Som pressehistoriker er jeg ikke i tvil. Det vil skje opptak i lyd og bilder av rettsprosessen av hensyn til alle tilhørere og medierepresentanter som ikke får plass i rettssalen. Disse opptakene må bevares for ettertiden.

Det finnes metoder for å regulere innsyn i dette materiale. Her kan hensynet til personvern også gjøres gjeldende. I lagmannsrettens kjennelse heter det at det ”er utilfredsstillende at tingretten kun har gitt en anmodning om klausulering, og uansett er det usikkert om klausulering vil innebære et totalforbud for enhver til å hente frem filmopptaket før det har gått 25 år”.

Jeg velger å lese dette som at det siste ord ikke er sagt. Spørsmålet om klausulering og  om hvor materialet skal oppbevares kan diskuteres. Riksarkivet er etter min oppfatning best egnet til å håndtere dette på en forsvarlig måte. Men destruksjon av historisk materiale i det som blir omtalt som en av etterkrigstidens viktigste rettssaker synes korttenkt og historieløst

 Rune Ottosen,

leder i Norsk Pressehistorisk Forening og professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

(Dette innlegget har stått i noe forkortet form i Aftenposten)

 Oslo tingrett  har nå fattet en ny beslutning . Her åpner man for oppbevaring av opptakene fra saken i Riksarkivet, men at de ikke skal gjøres tilgjengelig før om 60 år. Se hva Norsk redaktørforening skriver om dette på sin hjemmeside her: